Onsdag 23 mai var en vanlig dag inntil fiskekompisen min Rune foreslo en kopetur på Mjøsa etter jobben. Vi var naturligvis ute etter mjøsørreten, men ofte blir det stort sett koping, og det må man like dersom man skal holde ut. Vel, noen foretrekker en kveld foran TV,n , men vi foretrekker altså Mjøsa, der vi har full oversikt over Hamar, Furnesfjorden, Helgøya mm. Oversikt og avstand gir ro i skjela mener jeg. Med 4 stenger bak båten var håpet tent, og ørene var ekstra vare for snelleknurringen som kunne komme. Denne gjennomtrengende lyden som bryter stillheten, får frem adrenalinet, og forhåpningene hos en hver mjøsfisker, er jo det vi venter på alle sammen, enten vi bruker de gamle Mjøssprøttenen eller moderne multiplikatorsneller. I ventetiden går det i småprat og heftige diskusjoner om hvilken remedie vi skal ha i enden av snøret. Ikke lett å bli klok på hva ørreten vil ha. Som uerfaren Mjøsfisker i 2004 trodde jeg virkelig at koden var knekt da Strike Pro syntes å lure fisken en hvilken som helst dag, men nå i 2007 så er jeg altså litt klokere, eller dummere alt hvordan man ser det. Grønt var i hverfall fargen i år, gjerne med litt organge. Vår kopetur gikk mot slutten, og det var på tide å ta opp stengene som faktisk ikke hadde rørt på seg hele kvelden. Vi skulle bare fiske noen minutter til, inntil vi passerte Hamargrunna. Men så gikk snella kl 23.30, og som den generøse skipper Rune er så var det altså jeg som fikk sveive inn fisken. Utraset var jo snilt, og fisken ble med innover den. Et par kilos sier jeg og smiler, dette har jeg gjort før. Men så skjer det, den lette innsveivingen bråstopper, og jeg får ikke rikket det som var der nede i dypet. Hm, er nok ikke noe 2 kilos likevel sier jeg, litt usikker på hva som skjer. Og det skjer ikke noe de neste 15 minuttene, jeg holder presset på stanga, og kjenner at armene begynner å bli tunge. Noe tilsvarende skjer nok i andre enden av snøret også for så begynner jeg å kjenne at presset på stanga blir lettere og jeg får sveivet inn noen runder på snella. Rune som har fisket stor fisk før, gir gode råd om ikke å presse for hardt, og å ta den tiden som trengs. På dette tidspunktet begynner tankene å svirre, og adrenalinet å strømme i årene. Knæren dirrer og angsten for å miste denne motstanderen dukker opp. Men de negative tankene forsvinner fort, og kampen fortsetter. I mørket ser vi et lyst skjær der nede i vannet, og vi vet at denne er pen. Kleppen til Rune får ligge grunnet tidligere fadeser på det området, og den grønne store håven dyttes ned i vannet bak kjempen. Nytt utras, berøringen mot halen var ikke noe stas, og nye minutter går før hoven igjen kunne senkes. Denne gangen går det bedre, og Rune bekrefter at dette er nok en punding. På Knutstad og Holen ble den levert for røking dagen etter, og vekta var 6970 gram. Så var jeg endelig kvalifisert til den eksklusive pundingklubben, men viktigst av alt, jeg hadde virkelig fått kjenne på hva som bor av krefter i Mjøsørreten.
Hilsen Arne Arnesen
Kasserer