MJØSFISKER`N KJELL – denne fisher`n lyser det stor respekt av.
Jeg har kjent Kjell i utallige år som medlem i HFF. Som en serie på tv viser og sier – DET GÅR ANN Å VÆRA BLID – denne fantastiske flotte » gubben » har jeg hatt mye moro med – mye glede av å kjenne han – engasjementet – aldri et NEI – dagene lyser opp bare av å se han / snakke med han – ta på`n og støtt væra BLID. Takk Kjell – du fortjener dette innlegget i HA og et ærverdig æresmedlem i HFF. Skitt Fishe i mange år enda Kjell og vi ses utpå snart .
Arild
http://www.h-a.no/kultur/fisk/mjosfisker-n
Under er artikkelen fra Ha
Her er mjøsfisker’n, klassisk som selveste mjøsørreten. Kjell Larsen er 86 år. I garasjen hjemme i Kåtorpvegen bygger han sin egen båt. Den skal settes på vannet i sommer.
Men før denne båten er klar, så er Kjell klar – i sin sytten fot Rana, som har plass på Jessnes, og som glir langs Langodden i mainatta, med sylkvasse devonsluker hengende tretti meter etter. Det er klart det hogger, det er bare snakk om tid – men det kommer til å smelle i Kjells tresneller. Den saken er klar.
Det er en drøm å sitte sammen med disse gamle gutta og bare lytte. De har så mange historier, så mange opplevelser, det er så mye dramatikk, det er så mange napp, så store fisk, spenningen er til å ta og føle på, banna bein!
Kjell Larsen er ekte hamargutt, oppvokst på Storhamar på trettitallet, med en far som kunne mjøsfiske.
– Jeg ble med faren min som tretten – fjortenåring, jeg sov i båten om natta, og våknet av at snella gikk, forteller Kjell Larsen.
– Vi fikk storfisk nesten hver gang.
– Hva mener du med storfisk?
– Fra punding (seks kilo red anm.) til sju–åtte kilo. Vi var utpå et par ganger i uka. Dro ut ved åttetida på kvelden, kom inn fem–seks-tida på morran.
Karl Larsen het faren, han sto på Samvirkelaget der ishallen er i dag.
– Det sto avisa at’n måtte hete Karl Larsen for å få storfisk i Mjøsa, humrer Kjell.
Karls rekord var en rugg på ni kilo.
Sønnen Kjell begynte hos Hamars eneste treskjærer, Simensen, han jobbet som båtbygger hos Holland – og ble etter hvert bygningssnekker.
– Fortell litt om båtbyggerjobben hos Holland…
– Jeg var hos Holland i tre–fire år. Vi bygde tre båter i uka.
– Hvor mange var dere?
– Tre personer.
Båten han nå bygger i sin egen garasje er ikke ulik Hollandbåten.
Farens rekord på ni kilo har ikke Kjell slått ennå, men det er ikke mye om å gjøre. Rekorden er 8,5 kilo.
– Det var ei mainatt, firetida på morran, utenfor Langodden, husker Kjell.
– Skjønte du hvor stor denne var?
– Ikke med en gang. Den gikk ikke raskt ut, den ble stående stille – før den raste ut. Da kjente jeg nok størrelsen.
Han brukte et kvarter før han slo kleppen i ørreten.
Det ble en stor natt. En av mange. Et eventyr var natta han tok åtte, den største på fire og en halv kilo.
Med tiden har også mjøsfisket forandret seg.
– Sjarmen er vel borte. Før hørte vi lyden fra tresnellene da fisken gikk på, nå hører vi ingenting.
Dagens stil, med moderne slukstenger, sluksneller og plastikkroker, er ikke noe for veteranen. Ikke ekkolodd og GPS, heller.
– Nei, det er jeg ikke interessert i, ler han.
Han kjører klassisk, selv om han ikke ror lenger.
– Vi kunne ro over til Nes, gjennom sundet, inn i Kappfjorden, rundt Helgøya og tilbake, forteller han.
Det tok selvsagt natta. De var tilbake sånn cirka åtte – nitida på morran dagen etter.
Nå i mai handler det om Furnesfjorden. Krøkla klekkes og så begynner mjøsørretens jag etter småfisken. I storruggens matjakt lurer mjøsfiskerne, og i denne jakten møtes også fiskerne fra Hamar og fiskerne fra Brumunddal – og sannheten er at disse møtene ikke alltid er like hjertelige.
– Brumunddølene kjører med lange snører og de viker ikke en tomme, sier Kjell.
– Slik blir det jo noen episoder av.
Men trafikken er blitt mindre. Det er færre båter. På femtitallet kunne de telle hundre båter. På natta trakk fiskerne inn til land for pauser, det var tett i tett med bål – hele vegen fra Snippsanden og nordover.
– Og det var mye fyll, minnes Kjell.
– Det hendte at båter lå og drev uten noen om bord. Fiskeren var borte.
– Borte?
– Ja, og ble aldri funnet igjen.
Han forteller om en episode hvor en full fisker ble forsøkt holdt igjen på land, men trosset seg til å reise utpå i natta.
– Om morran gikk båten i ring.
– Og fiskeren?
– Borte var’n. Nei, det hører ikke sammen, brennevin og fiske, nei.
Han forteller også om en fisker de reddet utenfor Snippsandodden. De så båten, de så kun beina på fiskeren, som hadde overkroppen hengende utenfor båten.
– Vi fikk tak i båten, løftet opp mannen, fraktet ham inn til land, hvor vi fikk pumpa liv i mannen.
– Det er jo utrolig at det gikk bra, sier Kjell Larsen.
– Er det annerledes i dag?
– Helt annerledes. Det er en ny tid.
Målet for mjøsfiskeren er en punding, en ørret på seks kilo eller mer. Kjell Larsen har tatt flere. Hans rekord er som nevnt 8,5 kilo, noe som er svært sjeldent. Men en tikilos mjøsørret mangler på troféveggen, selv om han har vært i nærheten. I 1962 rodde han og hamarsingen Thorbjørn Ingvaldsen, i hver sin båt, langs totenlandet.
– Vi passerte meieriet, så gikk snella om bord i Ingvaldsens båt. Han fikk tatt opp løsdreggene, før han tok fisken inn. Han sleit med å få’n opp i båten. 11,5 kilo!
– Noen får storfisk, andre ikke. Hva skiller?
– Nja … Det handler vel om hvor man fisker og måten man fisker på.
Kjell Larsen er en av Hamar Fiskerforenings æresmedlemmer. Han ble hedret for dugnadsinnsatsen på foreningens hytte på Jessnes. Nå samles de der, de gamle gutta, annenhver torsdag, og prater fisking. Om fiskeredskap. Om tida som var, om tida som kommer.
Søndag 1. mai åpner mjøsfisket 2016. Kjell venter et par uker. Han sier det er for kaldt, at han ikke har varme i båten, men sannheten er helst at han vet best når han bør være utpå, på rett sted til rett tid.
Den aller største sjansen for å slå kloa i en klassisk mjøsørret er nok fra midt i mai og de to siste ukene i denne måned. Det viser all statistikk. Selv om muligheten i dag er langt mindre enn da Kjell og faren hans fisket sammen – og i de gylne årene på begynnelsen av femtitallet og begynnelsen av sekstitallet.
– Det tas ikke så mye storfisk nå, sier Kjell Larsen.
Men han tar sin del. Fortsatt.
– Hva er det meste, i antall, du har tatt på en sesong?
– Nja …
– Femti?
– Nei, nei.
– Tretti?
– Ja … Noe slik
– Spiser du ørreten?
– Ja, ja.
I garasjen til Kjell Larsen tar en ny mjøsbåt form.
– Det er litt rotete her, altså, sier Kjell.
Men her er også andre skatter. Stengene han har arvet etter faren sin, stenger han fortsatt bruker.
– Men jeg har laget noen nye sneller, altså.
Her er også skrinet med det mest verdifulle: krokene. De er laget av Kjells kamerat. Håndlagde Devon-sluker.
– Hvilke er favorittene?
– Kobber og messing.
Mjøsfiskerens smykker.