Gunerius Bakke sendte inn bilder av nok en storørret fanget på samme sted som Falkfjell dagen før! Et prakteksemplar på hele 7,7 kilo! Dermed gikk Bakke forbi Falkfjell i årets pundingkonkurranse! To så store fisker med en dags mellomrom, er ikke hverdagskost så seint på sommeren. Vi har fått denne fantastiske fangsthistorien i fra Bakke, som vi bare må dele med dere! Vi i HFF gratulerer med storørret og som leder i konkurransen!
HISTORIE FRA GUNERIUS BAKKE
Lengde: 85cm
Vekt: 7750 gram
Agn: laue bak flasher
Sted: Hamarfjorden
Stang inn – stang ut. Livet består av tilfeldigheter. En dag for tidlig, ett sekund for sent. Flaks. Uflaks. Det er kort vei mellom himmel og helvete. Det vet mjøsfiskere endel om. Lørdag var en god dag på sjøen for Arild Falkfjell, og delvis undertegnede Jeg er vanligvis svært fornøyd med en 5-kilos ørret, men en større fisk forsvant rett bak håven. Den alltid like irriterende positive Falken konstanterte at ‘Den kommer tilbake!’ Latterlig.
Selvsagt gjør den ikke det. Den gjør aldri det, tenkte jeg og fikk statistisk støtte av en noe mer realistisk Jens Edgar Haugen. Jammen bra at noen kunne backe opp mitt kronisk negative syn på akkurat dette spørsmålet. To minutter før vi skulle avslutte, fikk Arild en fisk på 7,1 kilo. Jeg unnet ham den, men Styggen på ryggen hvisket ‘Så jævla typisk’ i øret mitt resten av kvelden.
Neste morgen er ikke forventningene så store – etter en dag med bra fiskebett kommer det gjerne en nedtur. Dagen starter likevel godt – nok en ørret på rundt 5 kg får noen sekunder i båten etter å ha svelget ei 16cm lang laue kledd i en medium stor Rhinoskalle. Statistisk sett skal det ikke bli noen flere store fisk på en slik kort tur; kl. 1100 har jeg en bowling-avtale med sønnen min. Klokka er 1020 når jeg vurderer hvilken rigg-side som skal rives først. Jeg rydder i båten mens jeg tenker. Håven settes tilbake på plass, balja tømmes for vann. Noen skaller finner veien tilbake til skrinet. Å tar jeg valget: laue med flasher fungerte dagen før, men siden dagens fisk tok uten flasher, tar jeg opp ‘flasher-siden’ først. Jeg tar opp øverste bete, og setter neven rundt flasher-stanga.
Nå er Styggen i bedre humør, og ber meg sjekke Livesight-skjermen før jeg gjør noe mer. Der ser jeg et svært ekko kloss inntil laua på 15 meter. Jeg fryser nærmest, for jeg skjønner at det vil bli en helvetes påkjenning om denne fisken biter. Og det gjør den! Jeg må sveive flere runder for å få kontakt med fisken. Drar til det jeg kan, og får et kontant svar. Først bråstopp, så et vanvittig utras. Telleverket stopper på ca 350 fot.
Jeg får inn noe sene før styrbord side må ryddes. Sena raser ut igjen mens stanga står i holderen. Når jeg er klar etter frenetisk sveiving på de andre snellene har fisken beveget seg oppover på babord side. Så hopper den… Det eneste jeg klarer å tenke er: ‘Mister du denne også er du død. Kanskje ikke livløs, men garantert en zombie. Ingen vil tro det du nettopp har sett, og du vil tro at den var over 10’. Så begynner fjernkontrollen til autopiloten å pipe, og displayet sier ‘out of course’. Farten har blitt for lav i motbølgene og båten dreier feil vei. Da gjør jeg noe jeg aldri gjør; jeg stopper motoren. Om jeg mister fisken pga det, er det bare å hoppe uti.
Nå kommer fisken langt lettere inn – i løpet av et par minutter er den inne ved båtsiden, og tar turen under kjølen…Jeg får ført stangtuppen bak motoren og hindrer mulig senebrudd i propellen. Så dykker fisken, to ganger, ned til omlag 10 meter. Den er blytung, men så er den ferdig. Plutselig glir den lett inn i nettmaskene. Jeg er noe bekymret for at brølet mitt skal forårsake en eller annen form for utrykning, men klarer ikke holde noe tilbake. Et titalls nedturer slettes umiddelbart fra minnet når endorfinene tar fullstendig overhånd. Jeg har fått Vänerlaks på over 11 kg, men dette er like stort. Minst. Dette er Mjøsa! Min sjette og hittil tyngste punding er et faktum. STANG INN!!
